The Island - fullstendig bortkastet
Filmen begynner i et idyllisk homogent samfunn under jorden i året 2018. Innbyggerne har monotone jobber og uniformert klesstil, og deres eneste lengsel og sjanse til å unslippe deres grå tilværelse er et lotteri. Vinnerne av lotteriet får reise til "the island" hvor de skal være med på å avle frem en ny sivilisasjon i idylliske omgivelser. En viktig jobb da verden visstnok gikk under i den store "katastrofen" som forurenset planeten. Men er lotteriet rent? Eller er det avtalt spill? En av innbyggerne stiller dette "uhørte" spørsmålet til to av sine venner, og dermed er spiralen igang. Lincoln Six Delta, spilt av Ewan McGregor gjør noen oppdagelser som avslører at lotteriet ikke bare er avtalt, men også ytterst dødelig. The Island er ikke noe annet enn en fantasi.
Opp til dette punktet har filmen en form for konsistens, og den vekker både nysgjerrighet og følelser. At Lincoln Six Delta kan komme til områder han ikke skulle være med eget nøkkelkort er uhyre usannsynlig, men med litt godvilje kan jeg akseptere slike urimeligheter for å få handlingen igang. Tross alt behøver jo ikke alt å henge på greip når du lager en film til flere hundretalls millioner?
Lincoln Six Delta vil etter sin oppdagelse redde dama han har vært småkåt på gjennom tre år (Scarlett Johansen - hvem kan klandre ham?). Da han har dratt henne med seg og løper igjennom gangene for å rømme begynner den nedadgående spiralen. Vaktfolkene som frem til da i filmen har oppført seg veldig sivilisert blir plutselig til skyteglade ungdommer, og brenner av magasin etter magasin i halsebrekkende "chase" scener. De to kommer seg bort fra umulige odds, og filmens THRILLER del blir fullstendig erstattet av uinspirert action.
Etter en lovende start renner filmen ut i sanden som nok en slik film som mangler sjarm og originalitet. En hollywoodsk BLOCKBUSTER som skal nå ut til ALLE MASSENE med overtydelig budskap og nok av eksplosjoner til å underholde selv den mest lavpannede kinogjenger. En forglemmelig film med viktig tematikk.
Terningkast 2 (biter 1 i halen)
(Jeg har funnet ut at jeg skal bli mer kommersiell og dele ut terningkast)
Badboys i Kosovo
Jeg har sett en del skriverier om en såkalt "skandale" her i landet. Fredsbevarende tropper hadde laget en musikk video der de skulle drepe serbiske bad boys. I omtalen ble våre gutter assosiert med terrorister. Det ble høylytt diskutert om soldatene burde suspenderest og sendes hjem med en avskjedigelse.
Jeg har sett denne videoen, den ligger jo tross alt på nettet, og jeg må si at den er morsom.
De har laget en sang og en musikk video om sin situasjon der nede. Jeg må si at her er det mange mennesker som har overreagert og følt seg krenket på feil grunnlag.
Her er en link til videoen om du også vil se den: den er like krenkende som en middels lottogevinst etter min mening. Faktisk forstår jeg ikke hva alt bråket handler om, jeg vil kalle kritikerene hyklere. Hvorfor hyklere? Fordi de kritiserer soldatene uten å sette seg inn i deres situasjon først.
http://www.big-boys.com/articles/Kosovo.html
Stetson
Starwars, den moderne
Film nr 3 av 6 stykker skulle endelig gi oss svaret på HVORFOR Anakin Skywalker gikk over til "the dark side of the force" og ble omdøpt til "Darth Vader", en av filmhistoriens mest markante skurkefigurer. Selv om jeg aldri har vært noen Starwars fantast, må jeg innrømme at jeg var litt nysgjerrig. Kunne Lucas klare det? Kunne han reise kjerringa etter å ha omskapt hele Starwars universet til en lekeproduserende barnefortelling? For et latterlig spørsmål. Nå føler jeg meg liksom som en kjerring som slås av mannen. Ei kjerring som tilgir mannens voldsomheter gang på gang i håp om at noe er forandret. Men nei! Lucas skamslo meg faenmeg. Jeg krøyp avgårde etter den vanvittige omgangen han ga meg. Nei... Nei... hvisket jeg mer eller mindre, som en kriger som ser invollene velte ut i sanden foran seg. Lucas naglet meg igjen.
Men nå over til filmen. Først og fremst så er jo hovedpersonen spillt av Hayden Christensen som har en nær umulig oppgave. En middelmådig skuespiller som regisseres av et entusiastisk barn borger ikke for kvalitet. Det blir ikke enklere når man ser på miljøet dette skal utspille seg i. Plottet er mer eller mindre at Anakin går fra å være god til å være ond. Og vi får oppleve "det godes" tap for "det onde" imperiet. Jeg skal ikke si så mye mer enn det. Det holder å si at det er dette som utspilles.
Hva er det så som er så skuffende med denne filmen? Ingenting egentlig, ikke annet enn forventningsmassakre. At det ble så til de grader stereotypt og flatt hadde jeg ikke forventet. Jeg hadde ventet litt mer saft istedetfor bare sprut. La meg presisere.
Starwars er jo en erketype fortelling, med figurer som ikke skal ha særlig mer dybde enn en karikert tegneseriefigur. Problemet med et slikt statisk persongalleri er at denne filmen skal drives av Anakin Skywalkers overgang til Darth Vader. Om det i denne transformasjonen må være noe dyp dynamikk og sjel finnes det ingen ensidige grunner for å hevde, men at det ihvertfall skal være en PROSESS involvert er mer eller mindre selvsagt. Anakin er tross alt en Jedi lærling som har reist rundt i universet med sin læremester Obi Wan og bekjempet ondskap. Nei det trenger ikke det ser du! Det trenger ikke å være en prosess i en barnefilm, i en fantasifilm! I slike filmer presenterer man en setting og så sier man "aksepter premissene eller... STIKK". For det er ikke realisme i Starwars. Hvis man ikke aksepterer det, så forstår man ingenting. For i Starwars finnes ikke tyngdekraft, der finnes ikke anatomiske lover, der finnes ikke kompleks psykologi, og frem til et punkt så er ikke lavaen varm. Det er kort og godt fantasi... Lucas sin fantasi. Hans barnslige fantasi kan en kanskje legge til. Her er det entusiasme til taket, men helt uten kunstneriske sublime pretensjoner. Dette er naivt teknokratisk onani. Han fremlegger alle sine personlige vyer uten selvkritikk, uten å stagge fossen av lyst. Det er vel kanskje det som er så skuffende, at det blir så til de grader infantilt. Samtidig er det jo ikke noe i veien med det - det virker jo. Det er rein underholdningsINDUSTRI. Hvordan våger jeg å vente meg noe mer? At det skulle være noe her... noe mer enn det øyet ser? Enn det karakterene fremlegger i forklarende, tamme dialoger? Hvordan våger jeg meg å vente noe mer enn renspikket underholdning?
Jeg har innsett at det ikke er mer enn det. Star wars er industri. Dilemmaet som mer enn noe rettferdigjør Anakins overgang til Darth Vader verbaliseres så det ikke kan misforstås "I dont want to lose you as I lost my mother". Dette overskygger fullstendig Anakins infantile tørst etter makt og anerkjennelse. For hvem kan vel anerkjenne noe sånt? Hva er det å anerkjenne? Lucas graver så dypt han kan for å bevare Anakins "renhet" i transformasjonen. Det skal være "ond tro" som driver ham, ikke maktens mørke som har grodd i hans bryst siden han var liten. Denne usle skikkelsen som har et ego på størrelse med ett fjell måtte falle med en "edel" handling. Så kan fansen kritisere meg for å si "AHA, akkurat - ser du! Du har misforstått! Lucas gjorde det der med vilje! Slik at det kan virke som det er kjærligheten som ledet ham! Mens egentlig er det maktlysten..." Neida sier jeg da. Det er ikke det ser du. Det er ingenting ved Anakin figuren som gjør han til noe annet enn akkurat det han er. Hvorfor skulle han snu å løpe tilbake for å redde Sithlorden og lære "the dark side of the force" om det ikke var for frykten for å miste sin kone? Det var akkurat det som oppgis som motiv. Og det oppgis så grundig og klart at det ikke er rom for tolkning. Anakin er en dust rett og slett. Darth Vader er bare en grunn apekatt. Face it. Den store skurken dere husker fra 70 og 80 tallet var aldri noe mer enn en skumskalle. Vi har fått det fortalt nå -ettertrykkelig... Akk og ve for et fall.
"De unge liker filmene mine," sier Lucas, og sier at det er de gamle fansene som "tar feil" når de ikke liker de nye filmene. At den delen av fansen har blitt for gamle. Han har rett der faktisk. På mange måter. Barn liker gjerne "hjerneløs" underholdning. Konsekvensløs action og moro, ikke ulikt når de leker med actionfigurer på rommet. Det er kult, det er driv, det skjer noe. Barn er ikke så nøye på om at det som skjer bare skjer for å skje. De er fornøyde med at det skjer. Sånn sett leverer Lucas så til de grader. Dette er barnslig entusiasme i fri utfoldelse - uhindret!
Der ligger hele filmens styrke og svakhet i ett eneste ord - entusiasme. Renspikket og ufiltrert. Det er derfor jeg trekker parallellen til Ed Woods "Plan 9 from outer space". Han er en av filmverdenens mest ukritiske filmskapere, og la en entusiasme og tro for dagen som kan få de fleste til å le seg ihjel i ettertid. Men respekt det må man ha for noe sånt. Det er en manns visjon vi presenteres. Fra en som forteller fra sin naive natur - uten selvkritikk. Det er en renhet som kan røre den hardeste kritiker i slike kalkuner. Vi husker Ed Wood for dette, og det er på grunn av dette jeg sier at "Starwars" fenomenet kommer til å bli husket om hundre år. For Lucas har stått for dataalderens, den moderne tids mest gjennomførte kalkun. Lucas som alene kunne finansiert et årsbudsjett for mange U-land, virkeliggjør sin fantasi uhemmet og ufiltrert. Han KAN gjøre som han VIL og han GJØR det. Såpeeposet Starwars er fullbragt. Fullstendig nakent, uoriginalt og fri for kunstnerisk dybde, sprenger denne serien alle grenser med sin markedsføringsmaskin og entusiasme. Entusiasme virker sammen med penger - det er Lucas og Starwars et eksempel på. Men det blir aldri mer enn entusiasme, og det er det dette kommer til å huskes for.
Avslutningsvis kom jeg på en morsomhet som fikk meg til å knegge under filmen, sitatet som skulle gjøre filmen politisk aktuell "only a sith deals in absolutes". En kritiker fikk nesten grøsninger nedover ryggen over denne politiske bærebjelken som sørget for at Starwars var politisk materiale. Bush fikk gjennomgå liksom. Herregud sier jeg bare. Herregud. Enkelte kritikere må roe seg ned og gjøre det de får betalt for. De burde da se det mest innlysende av alt istedetfor å se UTOVER på en POLITISKE ARENA! Forstår de ikke budskapet? Lucas er den som bruker absolutter, det er han som bruker "Jedier" som de gode, og "Sither" som de onde. Lucas er en SITH! Det gleder meg å være den som har overbrakt verden nyheten. Kanskje folk ENDELIG forstår tittelen "revenge of the sith". Jeg vet ihvertfall at Lucas kommer til å le hele veien til banken.
White noise
Michael Keaton - alias x batman - spiller Jonathan Rivers i denne stemningsfulle grøsseren. Jonathans nygravide forfatterkjæreste (Anna) forsvinner brått, og samme kveld begynner merkelige ting å skje. Før noen har funnet ut noe om hvor hun er, blir Jonathan kontaktet av en skikkelse (Raymond) som hevder at Anna har snakket med ham fra "den andre siden". Et utsagn som selvfølgelig anses som galskap, men hun blir funnet død noen dager seinere. Et halvt år seinere blir Jonathan kontaktet, og denne gangen er han overbevist om at det er fra den andre siden. Han oppsøker Raymond...
Hele denne filmen preges av fenomenet den portretterer - såkalt White Noise. Det er visstnok et fenomen som eksisterer i "virkeligheten", uten at jeg av den grunn blir særlig imponert av det. Har fått min dose X files i min tid og liker for all del slikt, men en film blir ikke mer "sann" om den behandler noe som har en spire i virkeligheten.
Det filmen derimot gjør, og gjør bra, er å lage sin egen virkelighet. En ordknapp og rimelig distansert Michael Keaton blir stadig mer oppslukt av dette "overjordiske" fenomenet, og trekkes stadig lenger inn i mørket bakenfor. Reisen hans er ubehagelig, men for ham nødvendig. Det er en kaldhet i Keatons opptreden som absolutt virker for meg, og jeg må si meg uenig i at han senker filmens kvalitet. Jonathan figuren er som en levende død - besatt av sin avdøde kjæreste - og i denne stilltiende besettelsen uten emosjonelle fakter ligger nøkkelen til en kald statisk atmosfære. En atmosfære som formelig roper på gåsehud hver gang det knitrer i høytaleren.
Filmen er en blanding av sjangere, og den faller inn under både mystikk, drama og grøss - med trykk på den siste. De som liker det mer stilrent og rendyrket vil nok føle seg utilfredstilt. Men de som vil ha seg en god opplevelse uten for sterke sjangerkrav, bør absolutt ta seg tid til White Noise. Det er en uhyggelig film. Hyggelig uhyggelig. Jeg syntes ihvertfall dette var ubehagelig og bra. Men da som ren fiksjon, og uten "realitets" pretensjonen filmen appellerer til. I guds fravær har vi fått nok av nymoderne svar på det overnaturlige til å svelge dette. Men for all del - fin stemning og uhyggelig underholdning.
http://www.imdb.com/title/tt0375210/
Cube: Zero (Points)
Cube Zero er en film, en som stammer fra Hollywood?s velkjente B marked. Det er den tredje i en serie og denne starter med begynnelsen og der slutter all kreativitet. Vi starter I kontroll rommet på Kuben, med to teknikere som egentlig ikke husker hvordan de kom dit, men som fremdeles utfører jobben med å trykke på knapper og ekspiderer en intens død.
Fellene er like nyskapende som en tur på toalettet, du har sett og opplevd alt før. Filmen er laget av likegyldige folk og du vil merke godt at det er ingen interesse i dette lugubre håndverket.
Filmen inneholder den vante gjengen med paraniode mennesker med hukommelsestap og dårlige holdninger: Tjukk nevrotiker, blond jente med datter utenfor, Soldat med chip i skallen, middelaldrende mann og frøken hypernervøs. De forskjellige personene blir lemlestet på rekke og rad helt til en av gutta i kontrollrommet oppdager at noe er feil! En person er i Kuben ufrivillig!!
En feier ved Auschwitz ville sikkert lagt merke til folkemordet rundt ham, men ikke denne karen. Til å være et vidunderbarn er han temmelig treig av seg, tydligvis er det vanlig for tusenvis av mennesker å bli forsknings kaniner for hemmelige prosjekter frivillig.
Helten bestemmer seg for å hjelpe den utkårede og går inn i kuben. Dette valget resulterer i en jakt som er like spennende som å se maling tørke. For å smøre på litt flesk blir systemet rigget for å knerte de utvalgte og det som kunne pirret nervene blir klisje. Filmen inneholder også en erketypisk nedtelling sekvens, jeg må tilføye at jeg gleder meg til filmen der helten ender opp som radioaktivt støv istedenfor å stoppe dommedag et sekund før pang.
Nei, dette er den verste møkka jeg frivillig har opplevd siden The Governator sin debut film:
Hercules in New York.
Stetson
Maskinisten - Skummelt bra!
Christian Bale spiller hovedrollen i denne godbiten av en grøsser. Jeg lurte underveis i filmen "er det Christian Bale?" men forkastet det da jeg har sett denne mannens fysikk tidligere, og innså at han på ingen måte kunne være denne utsultede 60 kilos puslingen. Men det var han, og jeg tar av meg hatten. Maken til karakterskifte skal en lete lenge etter. Robert Deniro har fått høre mye om sine kameleonske krefter, men om Bale har ingen tenkt tanken. I denne filmen er han uhyggelig.
Filmen er regissert av Brad Anderson, en mann som ikke har laget noen storfilmer tidligere. Dette er heller ingen storfilm budsjettmessig, men du verden hvilket grep han har på det psykologiske dramaet. Filmen fyller deg med uhygge og du lurer virkelig på - i tråd med hovedpersonen - hva som skjer.
Denne filmen har surrealistiske innslag ala Lynch, men er absolutt ingen kopi. Liker du de mer antydende grøsserne uten de store trommesoloene og effektmakeriet, så er dette en film du MÅ se. Jeg bøyer meg i støvet og håper Brad Anderson får like lite penger til neste film også - slik at han kan fortsette med å lage god film!
Org. Tittel - El Maquinista
http://www.imdb.com/title/tt0361862/
Abort: Ja eller nei?
Vår opphøyde hellighet i Roma er veldig mot abort, som er ?mord? og går også ut mot bruken av prevansjon i enhver form. Den paraniode leder av USA: Geroge W. Bush ønsker ikke å miste stemmer fra sine kjerneområder, de konservative katolikker. Han starter kampanjer for avhold av sex, for å redusere HIV smitte og uønskede graviditeter. Jeg finner det forunderlig at Bush heller vi gjøre befolkningen om til munker enn å anbefale noe Roma sier nei til. I katolikkenes kjerneområde Irland er abort ulovlig. Voldtatte jenter blir ofte smuglet ut av landet hvor de aborterer det de ble påtvunget av overgriperen. Anti abort grupper tar dette så alvorlig at de går til de skritt å drepe leger og bomber klinikker som utfører slike inngrep.
Abort er ikke noe jenter tar for å bli kilt nedentil, det er et dramatisk valg, et valg som setter dype spor og vi gutta har ingenting vi skal ha sagt.
Det er en kvinnes valg og en kvinnes ubestridelige rett.
Stetson
Lenge leve nasjonaldagen
Noen sarte sjeler lurer nok på hvorfor vi skal bry oss med nasjonal dagen, tross alt, vi har jo frihet, vi har en fremtid og vi har håp. Hvorfor ikke gjøre 17 mai om til en hvilket som helst arbeidsdag?
Svaret er enkelt, fordi vi har frihet, fremtid og håp. Når Norge var i union med Danmark var vi en utpost, et land som kunne plyndres, og det ble gjort. Ved flere anledninger ble Norske kirker plyndret av Danskene for at de skulle finanisere kongen sine private fyllefester. Når vi var i Union med Sverige, var vi et sted Svenskene kunne dumpe sine billige varer og på den måten utkonkurrere ethvert Norsk forsøk på konkurranse. Norske ungdommer ble sendt til kontinentet for å dø i kriger ingen hjemme hadde hørt om.
Unionene er oppløst nå, vi styrer vår egen skute, og er nå Verdens rikeste land.
Vi går i to tog, et for barna, et for de voksne med sin politiske mening og fane.
Vi er heldige her i Norge, vi har ikke militære styrker som skal demonstrere sin fallus med å kjøre stridsvogner og rakettkastere gjennom hovedstaden. Vi er så heldige å ha et kongehus som hilser til alle barna som passerer. Vi er heldige som slipper å leve i frykt for undertrykkelse.
17 mai er dagen vi feirer våre barn og vår fremtid. Leve Norge, Leve Kongen!
Stetson
Assault on Precinct 13 - svak klisjelek
Det er nyttår og politidistrikt 13 skal nedlegges. Inne på stasjonen avtjenes siste arbeidsdag av tre stykker: en purk klar for pensjon, hovedkarakteren, og sekretæren. De får uventet besøk av en fangetransport som ikke kommer frem på grunn av snøvær. Til tross for at de er underbemannet går de med på å låse inn de fire fangene, der en av dem er Bishop - en stor gangster som blant annet har stempel som "copkiller". De fortsetter nyttårsfeiringen uten anelse om at interressegrupper sirkler inn den nedlagte politistasjonen. Herfra og ut smeller det.
Alt ligger til rette for en førsteklasses thriller, men det blir man raskt snytt for. Jeg har ikke sett originalen, og kan tenke meg at det er langt lettere å få den troverdig med tanke på teknologisk nivå. Når vi nå får topputrustet taktisk personell som begår blunder på blunder gjennom en hel film, vakler raskt hele spenningsstrukturen. At kurven forsøkes bevart med interne konflikter mellom fanger og vokter hjelper lite. Konflikten får deg til å gjespe og håpe at de snart skal bli litt beskutt.
Filmen spiller bevisst på klisjeer, og bryter med noen av dem - ved å la tilsynelatende romantiske figurer dø. Samt å så forræderiske tanker om hvem som er venn og fiende. Klisjeen er så bevisst anvendt for å gjøre det motsatte at det er flaut. Hvem som helst kunne dessuten overlevd en beleiring av slike klumpskaller. Og når du har snikskyttere som ikke klarer å ta ut et fullt synlig mål som skyter villt fra et opplyst vindu... Da beveger vi oss inn på tegnefilm nivå.
Jeg tror at den generelle befolkningen av unge dataspillende menn - vil gjennomskue denne filmens krigssekvenser fra A til Å. De vil si med en gang - herregud, de hadde ikke gjort det sånn. Ikke engang amatører ville gjort det sånn! En komplett mangel på realisme, samt karakterdynamikk og interaksjon på lavnivå, sørger for at denne filmen - til tross fra flere gode skuespillere og godt skuespill - ikke kan karakteriseres som noe annet enn en svak klisjelek.
Men det finnes jo en rekke folk som bare liker tut og kjør og skyt og sånn. De vil sikkert synes det er en skikkelig bra film. Særlig fordi folk de ikke forventet at skulle dø - dør. Et slikt sjangerbrudd er visst alt som skal til for å slå luften ut av dem og påkalle lovord. For min del er dette svakt, veldig svakt. Severdig er det nok. Jeg så den jo til ende. Men når jeg ser slike filmer som dette så slår det meg alltid at de i Hollywood er jævlige på å sløse ressurser. Er det så forbanna vanskelig å filmatisere et godt manus?
INVASJON!
Jeg har aldri hørt at de formerer seg, det er logisk, de blir teleportert til min hybel fra en annen dimensjon. La oss kalle denne dimensjonen Kaninia og der er det ekstremt overbefolket. De er desperate etter å bli kvitt befolkningen sin og nå koloniserer de andre dimensjoner.
Jeg er overbevist, forskere i Kaninia har laget en maskin som kan sende sine utforskere fra Kaninia over til andre dimensjoner og målet er vår. Følelsen sitter der i bakhodet, en horde femte kolonistene har peilet seg inn på min lille hybel og hver natt lander det en flokk med utsendinger. De skjuler seg og venter til jeg går på jobb, da starter formeringen. Hybelen må fylles med kolonister slik at de kan fortrenge den lokale innbyggeren som har en eim av fisk over seg. Til min skrekk oppdager jeg dem alltid litt sent og må finne det ultimate våpen, Swiffer?. Så starter krigen, det er alltid en tung begynnelse, men den tar seg opp etterhvert og jeg vinner alltid. Så nå lader jeg våpenet og går motvillig til kamp. Nok en gang må jeg sette en stopper for det hybelkaninske interdimensjonale imperium.
Stetson
WoW: Rollespill eller hack n? slash?
Jeg må ærlig innrømme at det tok opp masse tid den første måneden, men etter en stund slo det meg at dette var ensformig. Jeg fant ikke noen rollespillere, jeg fant en bråte med mennesker som skreik om xp (Erfaring), våpen og rustning.
I et tradisjonelt rollespill lager du en karakter og setter opp noen enkle linjer om hva som får denne personen til å tikke, med tid blir dette til tanker, ideer, meninger og en agenda. Et filter som du bruker til å se på en verden gjennom. Jeg fant ikke noe av dette i WoW. Destro lengre jeg lette ble spillet mer og mer et super hypet hakk dem i biter spill.
Slash them up er betegnelsen jeg vil bruke, du springer rundt, hakker ned monstre og gjør små oppdrag. Interaksjon med andre mennesker handler om laug, handel og slossing. Laugene er klaner en kan bli med i som gir deg et nettverk å jobbe innenfor. Handel er forholdsvis enkelt, du kjøper og selger alle slags ting som du finner. Spillet inneholder to sider, og desto flere av fienden du hiver på likhaugen får du en mer fiffig tittel.
Er du en seriøs rollespiller vil jeg STERKT anbefale at du ikke rører spillet, selv ikke med en lang pinne. Ta spillet for hva det er: Et glorifisert hakk dem i biter spill med inslag av fin utsikt som bygger på en legendarisk serie.
Stetson
16 år Fengsel, neida.
Det finner jeg det vanskelig å tro. Om jeg skulle vandre ned en gate og dra frem kniven og partere en stakkar på åpen gate så fortjener jeg straff. Den tenkte morderen Stetson blir nå dømt til 16 år i fengsel for sine ferdigheter med en sløyekniv, som da er en streng straff i norsk rettspraksis.
I den virkelige verden, vil en tro at dette er 16 år, men der tar du grundig feil. Jeg vil være en fri mann alt etter 12 år. Om jeg klarte å holde meg i sjakk inne i fengselet og ikke finne på noe tull som opptøyer, dopbruk, mord og brann så kan jeg få reduksjon for god oppførsel. Hvor mye tidligere kan jeg ikke si sikkert, men vi kan anta at det blir nok 2 års reduksjon.
10 år, Muwhaha!
Nå kommer det virkelig, som gollum ville sagt det: ?My precious.?
Prøveløslatelse. Om jeg virkelig holder med i nakkeskinnet, så har jeg muligheten for å få Åpen soning, denne herligheten kommer etter minimum 2/3 sonet tid og er uavhengig av reduksjoner, rart å tenke på at parterings eksperten Stetson vil stå på gata som en halvt fri mann etter alt 8 år, jeg finner det skremmende. Husk det neste gang du spotter en nabo som blir buret inne, han er ute før du aner det.
Stetson
Drap? Hvor!
Som kjent fra forsidene på landets største aviser - en grisegutt har truet politikerne på livet! Sjelden har vi sett en manns oppholdstillatelse mer effektivt behandlet. "Truet han Erna?.... FAEN!" Det var ut i ekspressfart.
Siv Jensen, Halvorsen og Co. trues. Alvorlig... Ja. klart det er. Men det er allikevel et snev av humor i det hele. Send ham til Angola, der er det borgerkrig. La ham kverke folk som er av mindre verdi en godslige nordmenn. Trenger han hjelp... Neida... For dødsstraff vi?... Neida...
I forlengelsen av denne saken - hvor en utlending plutselig har fått mer PR enn han har godt av - kan vi gå over til Mullah Krekar og hans sjarmerende advokat Brynjar Meling.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/12/431613.html
"Jern" Erna har nå egenhendig besluttet at Mullah Krekar skal forlate landet. Jeg tviler ikke på at det er et sjarmerende objektivt skriv - hvor hennes behandling kjennetegnes av distanse. Denne mangelen på objektivitet og gyldighet har vært forsikringen det norske folk trengte for å se den lille gnageren Brynjar Meling i mediene på ny. Nok engang skal vi få den lille beveren med flis mellom fortenna "Krekar blir URETTFERDIG BEHANDLET!"
Jeg synes personlig det var svært morsomt når det var en fyr som stod frem i Arendal og fortalte at Krekar hadde ødelagt hans evne til å arbeide. Krekar Brynjar er en kombinasjon som kan ødelegge smaken på enhver djevels cornflakes, men denne Arendal kisen var spesielt sårbar. Arbeidsufør....
Uansett, saken Krekar står i systemet noen år fremover nå, så vi er ikke kvitt ham. Brynjar vil vi få jevnlige drypp av; sjarmløs blass og gnagete. Men det er verdt det. Sirkuset er tross alt underholdende.
Når Erna sier at Krekar er en trussel mot nasjonal sikkerhet ler jeg uten kontroll. Jeg synes det er mye tryggere å ha ham her enn å sparke ham ut. Jeg tror bare det er Erna og Frp som ser en utsparket Krekar som en forsterkning for nasjonal sikkerhet. Om Krekar har sånne kontakter, og evnen til å bygge slik et uhyggelig terrornettverk, hvorfor kaste ham ut? Er det ikke tryggere med den korpulente sortnissens tilstedeværelse?
"Jihad" vil antakeligvis Erna svare, men jeg er ikke overbevist av den grunn. Herregud, Norge er et sært land.
Intet nytt i midtøsten
Har du merket at mediaomtalen fra midtøsten dabber av etterhvert som likhaugene øker?
Dette minner meg om noe som skjedde under første verdenskrig, et stort slag varte i månedsvis, og midt oppi dette mistet avisene interessen og rapporterte at det var intet nytt fra vestfronten. Tusenvis døde i bitter kamp om noen kvadratmeter jord og ingen fikk vite om saken.
Fallujah blir blåst til himmels i et forsøk på å lure ut en terroristleder, skolebarn blir brukt som blink av snikskyttere i Palestina og folk i Darfur blir jaget ut av sine hjem bare for å dø på en samleplass uten mat. Jeg personlig er så vant til å høre om dreping og krig i midtøsten at det har mistet nyhetsverdien, jeg har blitt likegyldig.
Tallet på døde bryr jeg meg ikke lenger om, er dette kynisk? Er jeg et dårlig menneske? Jeg hadde satt pris på om de kunne skrive om ting som blir gjort. Jeg føler at apatien råder når vi blir servert likdeler og bombekratre. Hva blir gjort for å hjelpe menneskener? Skriver avisene om godhet i det hele tatt? Jeg får vandre bort til røde kors og finne ut hvilke GODE ting som blir gjort i midtøsten, for død og raseri har ingen verdi.
Stetson
Adams family, gå å vogg.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/11/431458.html
Det er få ting som får tinningen min til å pumpe kraftigere enn det jeg leser i Dagbladets artikkel nå. Jeg finner det utrolig, at en familie som søker tilflukt i Norge drar med seg uvaner som æresdrap med seg til sitt nye hjem.
Tvangsekteskap er ikke lovlig i Norge, drap er heller ikke lovlig, men denne Kurdiske familien har tydligvis ikke fått dette med seg. Åpent blir det proklamert at datteren er "persona non grata", uønsket, og skal dø fordi hun ikke vil gifte seg med en totalt ukjent utlending. Har de ikke forstått at jenta har vokst opp i Norge? At hun har en salig blanding av Kurdiske og Norske verdier i hodet? Jeg tipper hun heller ville giftet seg med en som har samme oppvekst som seg selv. "Du kan ikke få jenta tilbake til bondegården etter at hun har sett Paris" sier et ordtak. Det samme gjelder i denne situasjonen.
En fremtid som fødemaskin i et lutfattig land med æresbegreper som tilhører vikingtiden, er direkte forkastelig. Her i Norge fantes det også tvangsekteskap, men prøv å si til en helnorsk jente at hun skal tvangsgiftes med en Norsk Amerikaner fra indre South Dakota og jeg tror hun vil le seg ihjel. Denne kurdiske familien skjemmer i mine øyne den Kurdiske kulturen, og det skaper fremmedfrykt. Velger en jente å gifte seg er det hennes valg, på hennes premisser, vi andre skal møte opp og si gratulerer!
Stetson
Presteskapet.
Denne forblåste steinrøysa har fått et nytt presteskap, de er allmektige og besitter merkelig og mystisk kunnskap og har evner som får oss vanlige dødlige til å ligne prehistoriske apemennesker. De gode gamle kristne svovelpredikantene kan gå hjem og vogge, middelalderen og rennesansen er over, de har fått konkuranse. De her mystikerene kaller seg mekanikere, og uten dem er vi like hjelpesløse som en papir hund som skal jage en asbest katt gjennom helvete.
Når maskinene kapitulere og skriker på reserve deler kommer de her mystiske herrene i blått sigende nedover gulvet. En kjapp telefon samtale har informert dem om at en maskin har sluttet og sløye fisk, og har heller bestemt seg for å maltraktere fisk, det er på tide med håndspåleggelse. Det tar litt tid og få dem ut av kirken, verkstedet. Mest på grunn av at de har en egen gange, 5 kilo skiftesnøkkler og skrujern i lommene gjør det med folk. Et lite blikk på maskinen, og et ondt blikk på operatøren og de setter i gang med sine ritualer; Vri litt her, skru litt der, et velrettet dunk og voila.... ting fungerer.
De har også et eget språk, både skriftlig og muntlig. Skriftlig har de diagrammer og tabeller som gir oss andre en følelse av komplett inkompetanse, som da er meget logisk. Koblings skjemaet for en luft drevet sorteringsmaskin til fem milioner kroner er ikke akkurat det en lærer på valgfag Elektronikk. Muntlig har de en form for intern mumling og nikking som minner mer om to seler som utveksler parrings rop.
Maskiner som er en evig plage for oss operatører har de under full kontroll. Med sin magi får de flere totalt håpløse og utslitte maskiner til å holde på den siste strofa lengre enn en flink opera sangerinne.
Det hele er fasinerende for simple mennesker med liten teknisk innsikt, det er faktisk litt skummelt at de kan lese rustfritt stål, som andre leser Morgan kane bøker. De fortjener en honnør, og de har de fått. Fastlønn som faktisk kommer når den skal.
Noksagt
Stetson
En jobb uten mening.
Etter tre år i lakse slaktebransjen er det en ting som fremhever seg, det totale fraværet av mening. Greit nok vi sender avgårde nærmere 3 milliarder lakse måltider til Europa hvert år her ifra denne forblåste Norske steinrøysa. For oss vanlige dødlige arbeidere på gulvet fremstår det ofte som ganske meningsløst, du står jo der, dag ut og dag inn. Hva sitter du igjen med? En halvslank lønnslipp (Er vi heldige er det ikke feil på den) og masser av muskel plager.
37,5 timer i uken jobber vi med å fore maskiner med laks, etter rense fisken, gradere kvaliteten, og pakke den i kasser og sende det til gud vet hvor. Alt er automatisert utenom etter rensingen, tempoet er høyt, og du står helt stille og gjør de samme bevegelsene hele tiden, i et rom som holder 12 grader, med masse vann på gulvet, vann tåke i lufta og en fisk som ikke er varmere enn maksimum 4 grader. Sliterene har vært her i 15 år, og de ligner mer på noe fra Dr Frankenstein sitt laboratorium enn medmennesker til tider. Ikke at jeg finner dem stygge å se på, men de har gjennomgått så mange operasjoner opp gjennom årene for plagene dette yrket har medført. I begynnelsen av året hadde vi 16% sykefravær, ca 13% av dette skyllest langtids fravær som følge av operasjoner. Det er faktisk skremmende, etter bare 3 år har jeg pådratt meg følgende: Sene betennelse i begge under armer, tennis albue på høyre arm, biceps verker, triceps verker, skuldrene er som noen hissige biestikk, nakken er en evig pine og fingrene mine legger seg i en naturlig stilling som tilsier at jeg har holdt et skrape redskap i alt for mange tusen timer. Takk gud for massaje og reflexologer. Uten det hadde jeg virkelig vært i trøbbel. (Her må jeg takke arbeidsplassen som faktisk betaler halvparten, men det skulle bare mangle.)
Lønnslippen er et helt kapittel for seg selv, og dere som har fastlønn pris dere lykkelige.
Stemplingsbrikker er kjekke og ha, spesielt når de virker, og spesielt når all informasjon sendes til et sentrals lønnskontor der folka må gå på både valium og anti depressiva.
Her om dagen klarte de å gi feil lønn til samtlige 150 ansatte, han ene fikk 300 000 kroner på konto, oss andre fikk mindre enn det vi skulle hatt. Personlig har lønna mi holdt seg innenfor akseptable grenser, men det er flere som ikke har hatt en eneste rett lønning siden Lønnsavdeligen ble sentralisert til trøndelag for to år siden, eller var det sunnmøre?
Meningen med jobben tydligvis å fore Europa med laks. Personlig virker jobben mer som åpen soning enn et levebrød til tider, faktisk skal jeg innrømme at i perioder er den like morsom og interressant som et infisert rausår. Som i alle yrker kan jeg tenke meg, men når en kun gjør det samme hver dag, alle dager, punktum, kan det ta på i lengden. Meningsløst.
Men nok monolog for denne gang.
Stetson
Monsterlaksen ingen vil se!
Jeg leser i Dagbaldet om Monsterlaksen som blir deformert siden den vokser for fort, og da blir malt opp til fiskeolje og fiskefarse. De er veldig spesifikke med å blåse opp et tall, 5 millioner fisk blir deformerte hvert år, ja... og hva så?
Norsk lakse industri aler frem og slakter 500 000 000 kilo fisk pr år, fem hundre tusen tonn, med en snitt vekt på rundt 4 kilo (som jeg må poengtere er noe over snittet) blir dette rundt reknet 125 millioner fisk i året, av desse millionene er det 5 som lider av deformiteter, litt enkel matematikk og du vil oppdage at dette er 4% av volum. Det er lite, veldig lite. Målt i andre slags greier vi oppdager inni fiskene skal jeg love deg at en liten deformert en er ikke verdens undergang, det havner nå i maten din uansett, de kaller det bare omega 3 tabeletter og møllers tran istedenfor. Tenk deg nøye om neste gang du glor på fiskepudding, for der ligger det mye rare greier det skal jeg love deg, jeg ser på det hver dag, det er det samme som skjer i pølsefabrikkene, ingen der som spiser pølse. Det blir også skrevet at opp til 70% av fisken på et anlegg kan være deformert, det er sant. En lite tankekors er at 2 mil unna, kan den samme fisken, samme generasjon, fra samme avlsplass men på et annet anlegg vokse opp uten en eneste feildannelse.
Hva som gir fisken feildannelser er ingen lett ting å sette fingen på, det er en grunn til at de har forsket på dette i 15 år, dette er en milliard industri, en kynisk en for den saks skyld, og hadde de hatt muligheter til å luke ut alle feil ville det vært gjort for lenge siden.
At fisken vokser fort er ikke rart, de får mat hevet etter seg et utall ganger til dagen, med mennesker kan du sammenligne det med å kalle villlaksen buskmenn fra sydafrikas ørken, og oppdrettslaksen mcdonald Amerikanere som bare sier "super size me". Det er rett og slett logisk at fisken vokser fortere enn i naturen. 4% deformert fisk er lite, men for industrien er det alt for mye, tross alt de får jo bare litt under halve prisen for slik fisk og med dagens priser snakker vi meget kjapt om million beløp.
Men nå er monologen kommet til veis ende for denne gang.
Stetson
Horisontutvidelse
Denne bloggen vil fremover få en del innlegg fra en gjesteblogger som kalles "Stetson", "Rockford", "Rock", eller "Kruttønna" alt etter humøret.
Kingdom of Heaven - bedre enn mye
Ridley Scott ga oss Gladiator, samtidig som han ga Hollywood troen tilbake på episke filmer. Hans siste film "Kingdom of heaven" er en tilbakevendelse til denne episke sjangeren som ga ham hans gjennombrudd.
Orlando Bloom spiller smeden Balian som reiser med sin nyfunne far (Liam Neeson) til Jerusalem. Her vekker han gunsten til makteliten, og han blir etterhvert en brikke i spillet om krig og fred mellom kristne og muslimer. Gjennom historien om Balian får vi skildret flere av mekanismene som ledet til de kristnes og Jerusalems fall.
Hvordan klarer Scott balansegangen mellom historie og underholdning, fakta og fiksjon? Selv om filmen hverken har blitt slaktet eller idolisert har den fått sprikende mottakelser. Filmen får ihvertfall to ting heftet ved seg som viser flere anmelderes svekkede dømmekraft - Gladiator, og Russel Crowe. Ridley Scott har gjentatt gang på gang at dette er en annen fortelling enn Gladiator: selv om heltene i begge eposene har mistet sine nærmeste. "Kingdom of Heaven" er heller ikke like karakterdrevet som "Gladiator", en distinksjon som flere ser ut til å overse i sin iver etter å kastrere Orlando Bloom som skuespiller. Balian er en helt oppfostret i kristendommens totaliserende grep; stoiskhet, kontrollert atferd, og innadvendt søken er alle betegnelser som kan heftes ved Balians tilsynelatende mangel på mimikk og grandiose følelser. Et godt rollevalg, og godt skuespill - dette er ikke en film hvor Russel Crowe skal rope "inntil døden" mens han leder horder mot overmakten med fanatisk intensitet. Som en "ikke troende" er Balian en reservert leder med et nesten ironisk forhold til religionskrigen han er en del av. Styrt av en enkel maksime "for folket" og troen på at enhver mann kan bety noe hvis han vil, kjemper han i en krig hinsides all fornuft, en krig som overskrider ethvert individs frie vilje. Når alt kommer til alt er det eneste han kan vinne sin sjel. Med sin pliktetikk står Balian der - alene, nesten litt tufseaktig.
La meg gjenta; Denne filmen er ikke "Gladiator", den er ikke karakterdrevet! Balian og de som kjempet med ham er bare dråper i det stadig slukende havet av hat som religions (eller heller kultur) maskineriet produserer med sine polariseringer av oss og dem, det gode og det onde. "Kingdom of Heaven" sier noe om alle kulturers egen fortreffelighet hvor moderate krefter stadig undermineres av fundamentalistiske innslag av intoleranse. Scott sier noe på en tilbaketrukken måte, noe som etterlater den blodsugne med noe uforløst. De fundamentale sitter igjen med en følelse av å være snytt for egen sannhet, mens de moderate sitter igjen med følelsen av at broen mellom kulturer er så fragil at den er uoverstigelig.
Hvor bra er dette filmverket? Slitt som vi filmkonsumenter er av klisjeer og vegring for alt som heter storslåtte følelser, samtidig som vi forventer å føle med karakterer som må navigere i et så umulig terreng, må denne filmen sies å være helt på grensen - da mer mot bra enn dårlig. Karakterenes manglende tilstedeværelse som jeg tidligere nevnte med positivt fortegn, vil også svekke filmens evne til å engasjere, og vil nødvendigvis trekke helhetsintrykket noe ned. At filmen heller ikke lager fyrverkeri av fundamentalistiske fordommer kan trekke i samme retning. Jeg mener allikevel at akkurat disse momentene som lett kan tolkes som dens achilles samtidig er dens styrke. Den vil stå som en "følelsesløs" produksjon i en tid hvor akkurat disse er monumentale for en films gjennomslagskraft, men kanskje gjør dette den mer tidløs? Uansett hvilken skjebne den måtte lide - det er en kvalitetsfilm som fortjener en titt. Om den ikke er severdig som noe romantisk heltehistorie - så er den severdig som noe helt annet, nemlig HISTORIE.
Slitsomt å være Kjendis
Pia Haraldsen var nylig ute i media med følgende gullkorn:
Jeg tør aldri å kjøpe Grandiosa på fredager og lørdager. Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg koser meg med den type mat i helgene.
Slike sitater fyller meg alltid med sympati. Ikke siden tsunamien rullet inn over Asia har jeg blitt så grepet av et utsagn. Hvilken katastrofe det må være for sjelen - at folk ser en grandiosa i handlekurven!
Etter å ha lest denne reportasjen fant jeg ut at kjendisstatus måtte unngås for enhver pris, og var med det interressert i å kartlegge hvilke ferdigheter Pia Haraldsen hadde, for å unngå å havne i samme uføre som henne... For å slippe å bli kjent for min spydspisskompetanse... Til min store skrekk fant jeg ingen kilde, ingen kompetanse, og det slo meg at hvem som helst kan få denne diagnosen "kjendis". Ikke bare reality deltagerne, mediafolket og kunstnerne, men hvem som helst! Akk og ve! Den kommer fra det store INTET!
Nei... Ikke intet. Jeg fant kilden. Jeg har heldigvis ikke penger og venner med like høy sigarføring som henne, og forstår jeg forskningsresultatene mine rett ? så er det der det ligger. Jeg kan visst få meg kompetanse uten at det slår ut i "kjendisstatus". Det jeg må passe meg for er vennskap og slektskap. Punkt to er jo predestinert, og følgelig er jeg utenfor faresonen. Jeg slipper å være redd for at folk skal se på grandiosaen min og tenke "kjendisen har en grandiosa... jeg trodde kjendiser ikke spiste grandiosa." Jeg er lettet, meget lettet over denne oppdagelsen. Men takk Pia, tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. Det koster å være martyr, å gå fremst med fanen for en sak. Takk for at du gjorde det. Og sist men ikke minst; takk til VG som ga meg tilgang til denne innsikten.
Jeg vil avslutte med å peke på nok en ting vi heldige - vi som ikke er kjendiser ? slipper. Kilden er den samme, vår alles Pia Haraldsen:
Jeg vil jo ikke at folk skal tro jeg bare liker enkel underholdning, liksom, så noen ganger er det fint å leie en fransk kritikerfavoritt ved siden av ?Bridget Jones?, hehe.
Hvor langt kan man kaste et brennende stearinlys?
Etter å ha sett Elektra meldte det spørsmålet seg for første gang. Jeg har aldri sett noen kaste et stearinlys så langt som hun gjorde. Elektra (2005) er basert på en tegneserie, og er regissert av Rob Bowman som har mesteparten av sin erfaring fra TV serier, blant annet X-files. Bowman har fått æren av å fremstille Elektra på skjermen igjen. Jeg sier igjen siden hun var med i Daredevil og krydret en film som ellers ville flatlinet med Ben Affleck som ensom majestet.
Kort om filmen: Elektra er en leiemorder som ender med å beskytte sine to siste mål istedetfor å avrette dem. Denne beslutningen gjør at hun må konfrontere sin fortid på flere måter, og til syvende og sist se sin mors morder i øynene.
Jennifer Garner spiller hovedrollen som den rødkledde Elektra. Garner leverer bra skuespill, og hun er troverdig som drapskvinne med sin rake rygg og robotaktige gange. At drakten hun bekjemper ondskapen i, egner seg bedre i playboy enn som beskyttelse mot skarpe gjenstander betyr lite i et tegneserieunivers. Men det er ikke med på å heve karakterens troverdighet, om slike ord kan brukes i denne sammenhengen.
Katastrofalt nok så virker denne filmen utrolig lang, til tross for at den er veldig kort, og motsatt. Den er altfor kort til å være så lang... Henger du med? Ikke? Vel la meg si det slik; filmen forsøker ? som så ofte i en filmatisering av en hel tegneserie ? å fortelle alle de viktigste hendelsene i Elektras liv, samtidig som disse skal dramatiseres med et visst følelsesinnhold. Altså, filmen forteller ikke et intenst utdrag av denne kvinnens virke, men en episk fortelling i et lite utdrag.
Hadde Bowman latt stearinlyset stå og brenne, og tatt til takke med det, så er det mulig han kunne skildret en Elektra uten pappsmak. Istedetfor kaster han stearinlyset i sin iver etter å belyse alt i jakten på et eksplosivt klimaks. Men virkelighetens stearinlys brenner ikke når man kaster dem. Det er så synd at han måtte bruke en hel film på å vise at Elektras flammer er forbeholdt blekk og papir. Garner er som nevnt, strålende, men se heller en episode av Alias. Vent til Elektra kommer på TV3, du har tid til å vente.
Be Cool - Navlebeskuende Bra
John Travolta var torpedoen Chili Palsmer som ble filmmaker i filmen "Get shorty", og nå 10 år etter er det duket for et gjensyn. Var "Get shorty" så bra at det er rom for en oppfølger? Svaret der er nei. Filmen var ikke så bra, men den var kul - så kul at den får en oppfølger med kul i tittelen.
Chili Palmer befinner seg fremdeles i Hollywood, men han er lei av filmbransjen hvor han føler seg overstyrt. Med den samme type letthet og entusiasme som han bestemmer seg for å begynne med filmer i "Get shorty", finner han nå ut at han skal begynne med musikk. Chili får øyene opp for et mishandlet talent, og kansellerer sangerinnen Linda Moons kontrakt helt uten jus. Herfra og ut er dreier konfliktene seg om penger, rettigheter, promosjon og for å ikke glemme diplomati. Chili er midt i begivenhetene hvor han trives best, og han er kul og uaffisert i situasjoner der et normalt hjerte hadde eksplodert av adrenalinsjokk. Spe på dette med en hvit gutt som tror han er neger med en homo som livvakt, samt noe russisk mafia og skyteglade rappere, så ser du hvor det bærer. Trenger jeg å legge til at alle lurer alle?
Kul gangster sjangeren er forutsigbar etterhvert, men den er ikke mindre morsom. "Be cool" befinner seg ikke i toppen, men er absolutt severdig. Filmens største svakhet er regien. Fremdriften ruller tidvis svært tungt takket være lengre sekvenser som ikke har noe med filmen å gjøre. Regissøren må "vise" litt for mye av karakterenes særtrekk, som om han er redd for å gå glipp av en morsomhet. Resultatet er en to timer lang seanse hvor gangsterne ikke har "edgen" de hadde hatt om regissøren hadde klippet strengere. Betyr det noe? Nei, ikke noe særlig. Filmen har såpass med innhold at slapt regi ikke dreper den.
Et annet element som er fremtredende i "Be cool"; er intrykket "kompisfilm". Kameraderi er ingen ny ting i Hollywood, men det er en tendens at stjerner stiller opp for å være med andre stjerner. Bra er det, for de har sannelig penger til å spille inn noen filmer på kompisbasis. Likevel blir det noe litt flaut og navlebeskuende over en film som tar for seg entertainment på "Be cool" viset. Jeg velger likevel å se på dette som noe positivt, men er fullt klar over at det kan ses annerledes.
Alt i alt er det såpass med gullkorn i denne filmen at de med sans for sjangeren kommer til å kose seg. De som liker stjerner også. Man får ikke et like kontant øyeblikk som nesebrekkingen i "Get shorty", men den har et jevnt dryss av korn. Duoen Vince Vaughn og The Rock, og den universitetsutdannete raplederen serverer alene godbiter nok til å gjøre filmen severdig. At rollefiguren Chili Palmer havner litt i bakgrunnen i denne filmen gjør liksom ingenting. Så interressant har han aldri vært. Konklusjon; noe slapt regi, men ok underholdning.
SinCity - Når verden har gått til helvete!
Robert Rodriguez har sammen med tegneserieskaperen Frank Miller laget et imponerende stykke film. Etter å ha sett x antall tegneserier bli filmatisert i hollywood med klisjeen til felles, er det befriende å se at det finnes avvik. Denne filmen er alt du ikke har sett på skjermen før; altså en mørk tegneserie filmatisert. I denne tegneseire-verdenen er ikke et liv mer verdt enn papiret det er skrevet på; og overført til film blir det nakent og brutalt. Dette er voldsestetikk i ordets rette forstand, og takket være formen den leveres i er den av interresse for flere. De tre "heltene" i filmen har alle to ting felles; de er menn og de er drapsmenn. Kvinnene vi støter på er for det meste horer, voldelige selvstyrte horer. Så hvis du er ute etter dype personskildringer og moralsk veiledning, da er ikke dette filmen for deg. Dette er dyrets verden med sporadiske innslag av brutalisert kjærlighet.
Rodriguez har siden "El Mariachi" slitt med å finne tonen i sine actionfilmer. Forfallet hans kulminerte i "Once upon a time in Mexico" som er en flau affære av en film. Jeg sier kulminerte, for med "SinCity" ser han endelig ut til å ha funnet en sjanger som passer for hans ensomme revolvermenn. Som rollebesetningen indikerer, Bruce Willis, Mickey Rourke, Elijah Wood, Benicio Del Toro, Cliwe Owen, Jessica Alba og Rosario Dawson - for å nevne noen - så er dette laget av et A-lag. Resultatet av arbeidet, og troheten mot Millers univers, er en estetisk nytelse. Feberhete drømmer med skarpe kanter har fått et medium.
Denne filmen inneholder noen av Millers 10 000 historier, og jeg får slutte meg til de som håper og ber om en oppfølger. Jeg vil anbefale filmen på det sterkeste, og vet at den skal inn i Dvd samlingen så snart den er tilgjengelig.
